”Fermenterbare Oligosakkarider, Disakkarider, Monosakkarider, og Polyoler” = FODMAP
FODMAP dietten er utviklet av Dr. Sue Shepherd fra Australia og er en diett som har god effekt på plager ved irritabel tarmsyndrom. FODMAP-dietten er kjent internasjonalt og ser ut til å være den mest effektive og anbefalte kostbehandlingen ved IBS nå til dags. Svært mange som prøver denne dietten vil oppleve å få kontroll over symptomene og ubehagene de opplever ved irritabel tarmsyndrom.
Det er en krevende prosess å finne ut hva man tåler av mat og ikke. Siden alle har ulik toleransegrense er det ikke et fasitsvar på hva man må kutte ut.
FODMAP i mat:
”Fodmapper” er kort-kjedete karbohydrater og sukkeralkoholer eller tungt fordøyelige karbohydrater som ikke tas opp i tynntarmen og dermed skaper strekk i tarmlumen. For de fleste av oss er dette lite merkbart, men for de med irritabel tarm (IBS) vil det kunne gi mye ubehag i magen spesielt for de med lav toleransegrense.
Ved å begrense inntak av mat som gir strekk i tarmlumen kan man redusere symptomene ved irritabel tarm. Det er dette som er bakgrunnen for FODMAP dietten, en diett hvor man begrenser inntaket av fodmaps.
Fodmaps finner du i:
Fruktose, (frukt, honning, noen søtningsstoff)
Laktose (melkeprodukter)
Fruktooligosakkarider / fruktaner (en del frukt, hvitløk, løk, asparges, kosttilskudd og i hvete)
Galaktooligosakkarider / galaktaner (kål, rosenkål, bønner)
polyoler (sorbitol, mannitol, xylitol og maltitol) (en del frukt)
FODMAP dietten i praksis:
Det anbefales ikke å sette i gang med en fodmapdiett dersom man ikke har fått konstatert irritabel tarm syndrom. Mageplagene kan forveksles med andre mer alvorlige sykdommer og bør derfor først utelukkes.
Det er mange matvarer som utelates i denne dietten, og det er derfor viktig å finne alternativer slik at man unngår å få en for ensidig og næringsfattig kost.
Toleransetesting er et viktig prinsipp i kostbehandling av irritabel tarm. Det er viktig at man ikke innfører en strengere diett enn nødvendig. Toleransetesting foregår gjerne i samarbeid med lege eller ernæringsfysiolog.
